Fredrik Jensen er bygningsantikvar og har på trykk i tidsskriftet Byggmesteren en glimrende kronikk: «Troll og kontroll i norsk bygningsverden». Her kommer noen tankevekkende avsnitt i artikkelen:

Norske hus bygges etter Forskrift om tekniske krav til byggverk, Tek17. Dette er gjeldende teknisk standard. Og dagens tømrerutdannelse er tilpasset Tek17. En konsekvens er at materialer og metoder ment for nye hus, i uforstand også brukes ved arbeider på eldre bygninger. Men disse har andre konstruksjoner og dermed en annen bygningsfysikk enn nybygg.

Bygningenes helsestatus endres ofte fra sunn til sårbar. Der begynner historien om mugg og sopp som stats- og forsikringsfinansiert vekstnæring.

Å bygge er kunnskap. Samtidig er den posisjonering og produktplassering fra tunge aktører. Blir premissene flyttet fra håndverksmessig materialforståelse til teknisk komponentbeskrivelse, blir byggebransjen også en risikosport. 

Stadig opplever vi at det som presenteres som miljøriktige løsninger, i stedet er produksjonstekniske snarveier som gir produktene begrenset holdbarhet. Dette er paradokser som går under radaren i tekniske kravspesifikasjoner. Og det er ressurssløsing av verste merke. 

Moderne bygninger er komplekse. Ofte mer kompliserte enn avanserte. Vi ønsker oss bærekraftige bygninger, men urovekkende mange profilerte prosjekt – bortenfor parametere som forvaltning, drift og vedlikehold – viser at innmat og fasader må saneres etter få år, de kan ikke utbedres. Flere nye boligprosjekt er komprimerte, overprisede drabantbyer – vi velger bare andre beskrivelser.

Vil noen spå levetid og fremtidige kostnadsrammer?